Sigma 30mm

Hvorfor dette objektivet?

Som jeg har beskrevet over var det en god del objektiver jeg vurderte å kjøpe. Først var jeg inne på Canons 28mm objektiver, men jeg ønsket noe mer lyssterkt enn 2.8, og versjonen med f1.8 ble rett og slett litt for dyr. Jeg fikk låne 50mm f1.8 av kompisen min Eivind, et objektiv jeg likte godt. Desverre synes jeg dette objektivet ble en smule for smalt for meg, jeg kom aldri langt nok unna for å få det utsnittet jeg ønsket. Sigmas 17-70mm f2.8-4 HSM var det objektivet jeg vurderte lengst, men jeg slo også dette objektivet fra meg da jeg hadde et 18-55mm fra før og et 18-200mm tilgjengelig. På grunn av dette følte jeg at dette objektivet kun dekket et brennviddeområde som jeg hadde dekket fra før, og selv om objektivet var bra lyssterkt på 17mm var det forsatt ikke noe som fristet nevneverdig.

Derfor falt valget på Sigma 30mm f1.4

Sigma 30mm, med solblenderen snudd

Dette objektivet passer meg som fotograf veldig godt. Det er beskjedent av størrelse, og med solblenderen snudd blir objektivet veldig kompakt. Dette gjør at kameraet og objektivet tar lite plass, og ikke føles nevneverdig tungt å bære på.

Objektivet i seg selv har en moderat vekt med sine 430 gram, og med mitt relativt lille kamerahus blir balansepunktet til kameraet akkurat passe. Der min samboers 18-200mm OS føles en smule fortungt på mitt hus, er 30mm mer behagelig å holde.

Objektivet er laget for kameraer med APS-C bildesensor, og gir tilnærmet likt utsnitt som et 50mm gir på fullformat (30mm x 1,6 cropfaktor = 48mm). Denne brennvidden og utsnitt føles veldig naturlig å bruke, ettersom 50mm gir omtrent samme utsnitt som menneskets øye.

Kameraet er bygget hovedsaklig i plast men gir en god følelse av kvalitet på grunn av vekten og finishen som er herdet matt plast. Med objektivet følger det også med en praktisk bæreveske samt en solblender som kan settes på feil vei for å spare plass.

Bærevesken som følger med Sigma 30 mm

Av praktiske ting å nevne har objektivet bajonettfatning i metall, ikke roterende frontelement, slik at man kan bruke et polariseringsfilter uten at man må skru på det mellom hver gang kameraet fokuserer. Med intern fokus beveger ikke fokusringen seg, slik at man kan holde på denne når man tar bilder.

HSM (Hyper Sonic Motor) gjør at fokuseringen er raskere enn på vanlige fokusmotorer, og dette gir også mulighet for full manuell overstyring av autofokusen. Disse tingene er musikk i en fotografs ører!

Blenderen er bygget opp av 8 blader, som gir en pen bokeh ved store blenderverdier. Med en lysstyrke på f1.4 gir objektivet en veldig liten dybdeskarpet, og dette gir også gode muligheter for fine bilder innendørs uten å måtte bruker altfor høy ISO.

Jeg har ikke fått testet objektivet så mye ennå, så har ikke tatt så mange bilder. Tok et bilde av lampen i stua i går for å teste dybdeskarpheten, og her var det lite å klage over. Objektivet kan være litt soft i kantene ved f1.4, men skal prøve å blende det ned og sjekke hvordan objektivet leverer.

Ellers er førsteinntrykket meget bra, og jeg gleder meg til ferietur neste uke hvor objektivet skal ble testet under forskjellige forhold :)

Bilde av lampen i stua

Et snapshot av blomsten på bordet. blender f1.4

Bilde av hånden min tatt utendørs. f1.4

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

Kameraet ble plassert på soverommet og med Eos utility var kameraet klart for remote shooting.

Jeg beregnet tidsløpet til timelapsen slik at kameraet skulle ta bilder i 2 timer, mens filmen skulle vare i 30 sekunder. Kameraet tok bilder med 10 sekunders intervall i aperture priority mode og ISO 100.

Desverre ble videoen noe kortere enn jeg hadde ønsket, fordi jeg måtte avbryte kameraet ca en tredjedel inn i prosessen. Derfor er filmen bare 11 sekunder lang. Jeg ble imidlertid mer fornøyd med dette forsøket enn det første, fordi himmelen ble mer riktig eksponert og hadde et mer dramatisk uttrykk.

Neste video blir mest sannsynlig utendørs med timer, når utstyret er på plass!

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

Dette var ikke så rart, ettersom Nikon D90 tross alt er et stillbildekamera, og videofunksjonen var mer en show off på hvilke muligheter som fantes.  Siden den gang har det skjedd mye spennende på videofronten. De fleste nye modellene har filmfunksjon. Men hva er det som gjør filming på et speilrefleks så spennende?

Micro four-thirds brikke til venstre, og en vanlig bildebrikke til høyre

For det første har et speilreflekskamera en mye større bildebrikke enn det som er vanlig i et videokamera.

En større bildebrikke gir bedre bildekvalitet, men også mindre støy ved høyere ISO-verdier. Dette gjør det mulig å filme i mye mindre lys enn man kan med et vanlig filmkamera.

En annen fordel med den store bildebrikken er kombinasjonen med lyssterk optikk. Speilreflekskamera (og andre systemkameraer forøvrig) har muligheten til å bytte objektiver.

Ved å bruke lyssterk optikk med store blendere, skapes en liten dybdeskarpet som ikke tidligere har vært mulig på videokameraer i amatørklassen.

På denne måten har filmfotografer fått et alternativ som har blitt veldig attraktivt. En stor optikkpark, billige kameraer med høy kvalitet og liten størrelse høres fristende ut for de aller fleste.

Det er allikevel forbundet med noen problemer. Autofokusen er som nevnt ganske dårlig, slik at man i de fleste tilfeller blir nødt til å bruke manuell fokusering for å klare å holde motivet i fokus. Dette kan løses ved å investere i en følgefokus. I tillegg vil man kunne oppleve litt problemer med lyd, men de fleste nyere kameraene har manuelle innstillinger til lyden, og med en ekstern mikrofon kan dette problemet løses rimelig greit.

Multifotografen Eirik H. Urke har skrevet en artikkel om å lage TV-serie med speilrefleks. Her brukes to Canon speilreflekskameraer istedenfor tradisjonelle filmkameraer.

Men man trenger ikke nødvendigvis å ha et speilreflekskamera for å utnytte denne teknologien. De siste årene har det kommet flere såkalte hybridkameraer, eller EVIL-kameraer, på markedet.

Disse kameraene har ikke speil, og man kan derfor bygge kameraene mindre. De har allikevel store bildebrikker og utskiftbar optikk, noe som gjør filmfunksjonen attraktiv.

Sony NEX videokamera

De store kameraprodusenten har plukket opp denne trenden med å lage film med små kameraer, og har startet å lage videokameraer med denne teknologien. Både Sony og Panasonic har produsert nye videokameraer som kommer til høsten. Disse kombinerer den nye teknologien med store bildebrikker og utskiftbar optikk. Sonys nye videokamera (bilde over) er bygget på NEX-systemet, og kan derfor benytte seg av optikkparken til EVIL-kameraene NEX-3 og NEX-5.

Det er spennende å se hva som skjer med videokameraene i fremtiden. Fortsatt produseres det tradisjonelle videokameraer som ikke har store bildebrikker eller muligheten til å bytte ut objektivet. Men innenfor semi-proffmarkedet vil det komme flere og flere videokameraer bygget på denne nye teknologien, og det er gledelig for de som ønsker høy kvalitet på vidoene sine, uten å måtte ruinere seg helt.

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

Nattens uvær tok også fra meg tv-signalene hjemme, slik at motivasjonen for å gjøre noe annet enn å se på tv fremmet mitt timelapseforsøk. Før jeg går i gang med beskrivelsen av mitt forsøk skal jeg i korte trekk forklare hva timelapse er.

Timelapse er en fototeknikk som går ut på at man tar et gitt antall eksponeringer og setter de sammen etter hverandre med korte mellomrom, slik at bildesekvensen fremstår som en film. For at noe skal fremstå som kontinuerlig er man avhengig av å utnytte øyets treghet, som fungerer slik at netthinnen husker hva den tidligere har sett i en kortere periode. Ved å vise øyet mange bilder i en sekvens fremstår bildene som en film.

En timelapsefilm er en bildesekvens hvor tidsrommet mellom hver eksponering er ganske lang (mellom 10 sekunder og flere timer, avhengig av tidsepoken som skal dekkes). På den måten gir sekvensen et inntrykk av å gå veldig fort, ettersom en sekvens på for eksempel fire timer, vises på 30 sekunder. Holder du følge? Jeg skal gi deg et praktisk eksempel.

Si at jeg skal lage en sekvens som viser overgangen fra natt til dag, eller en soloppgang med andre ord. Det begynner så smått å lysne rundt klokka halv 4, og kl halv 8 har solen stått opp og dagen har begynt. For at timelapsefilmen skal vises på en flytende og fin måte, må man vise ca 24 bilder i sekundet. Hvis sekvensen fra natt til dag skal vises i en video som varer i 30 sekunder, må man gange 24 (bilder i sekunder) med 30 (lengden på sekvensen) = 720 bilder i hele sekvensen. Hele prosessen tar 4 timer (fra halv 4 til halv 8), eller 14.400 sekunder. 14.400 sekunder delt på 720 bilder (hele sekvensen) gir meg eksponeringsintervallet. Kort fortalt: jeg må ta et bilde hvert 20 sekund for å lage en video av soloppgangen.

Litt om utstyr. Man trenger nødvendigvis et kamera (selvfølgelig?) og gjerne noe stødig som et stativ eller en stressless (som jeg brukte). Man trenger også noe som trigger kameraet til å ta bilde, gjerne en selvutløser med timerfunksjon. Disse timerne er latterlig dyre, men heldigvis har Eos utility, som følger med kameraet mitt, en funksjon for å ta bilder med timer. Ved å koble kameraet til min Macbook Pro med mini-usb, kunne jeg derfor starte opptaket.

Altså:

• Kamera (Canon 1000D)
• Stativ (Tripod eller stressless)
• Fjernutløser (eller pc)

… og vips er vi i gang!

For at bildene skulle bli så like som mulig, ble hvitbalanse stilt inn manuelt. For mest mulig flyt i bildene bør man bruke litt lang lukkertid. Dette ble imidlertid vanskelig da det var såpass lyst ute, men ved å blende ned til minste blender f22, fikk jeg iallefall så lang lukkertid som mulig. ISO ble satt til 100, og kameraet ble satt i Av-modus, eller blenderprioritert. Kameraets eksponering ble satt 1 klikk under standard, for å ikke blåse ut himmelen helt.

530 bilder senere (kameraet gikk tom for strøm) var jeg klar å sette bildene i sekvens. Bildene må komme i riktig rekkefølge, ellers blir videoen helt feil. Ettersom kameraet lagrer bildene i stigende rekkefølge var ikke dette noe problem. Programmet jeg brukte for å sette sammen bildene heter Time lapse Assembler, og her kan man velge hvor mange bilder i sekundet som skal vises, og hva slags format videoen skal lagres i. Deretter er det bare å sette seg til ro og la programmet sy sammen det ferdige resultatet.

Timelapse Kringsjå from Paal Mork-Knutsen on Vimeo.
Motivet kunne sikkert ha vært mer spennende, men dette var bare et forsøk for å se hvordan ting fungerer. Neste gang blir det mer spennende, og litt mer planlegging bak det hele.  Så hvis du har lyst til å prøve å lage en timelapsevideo, er det bare å kaste seg ut i det.

Hvis du vil melde deg inn i den norske timelapsegruppen på Facebook, kan du gjøre det her

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

Crumpler Easy Weasy fotosekk. Bilde fra www.fotopolis.pl

Tidligere har jeg brukt en Crumpler Muffin Top 2500, en helt enkel fotobag med skulderstropp og plass til kameraet med påsittende objektiv. Veldig kjekk hvis man bare skal en tur til byen for å fotografere, men ikke veldig godt egnet til reiser eller hvis man har behov for å bytte objektiv.

Min andre fotobag, Crumpler Muffin Top 2500. Bilde fra Amazon.com

Et annet problem med Muffin Top bagen min var at den så altfor ofte kom i tillegg til noe annet. Den var fin til å frakte med seg kameraet mitt, men hva med alt annet jeg trenger? Jeg måtte uansett ha en sekk med pc, lader, minnekort og gjerne en drøss av andre ting, slik at jeg alltid ble bærende rundt på både en sekk og en fotobag. Rett og slett ganske upraktisk.

Crumpler Easy Weasy har en fin lomme for diverse stæsj, eller rett og slett et kamera med objektiv montert. Bilde fra www.bristolcameras.co.uk

Jeg trengte noe som kunne frakte alt i ett, slik at jeg slapp å dra på både en sekk og en fotobag. Jeg var godt fornøyd med kvaliteten min på den første Crumplerbagen min, så derfor ønsket jeg å kjøpe meg en ny. De er stive i pris, men FotoVideo hadde salg på Crumpler, så jeg fikk meg en fin fotosekk til halv pris. Sekken ble en Crumpler Easy Weasy, en sekk som passer mitt behov veldig bra. Den har plass til min Macbook Pro 13″ bak ved ryggen, og en fancy detalj er at pcen felles inn i sekken, slik at den ligger ekstra beskyttet. Sekken er en såkalt halvsekk, slik at den ikke er 100% en fotosekk.

Den er relativt liten av størrelse, så har du en stor optikkpark er ikke dette sekken for det. Den har en lomme på toppen hvor det er plass til litt diverse ting, som man kan se på bildet over. I lommen under sekken kan man justere innmaten slik at det passer ditt ustyr, men det er fint plass til et kamera uten objektiv påmontert, samt 4 objektiver av moderat størrelse.

Det følger også med et praktisk regntrekk, som kan henges inne ved pc-lommen. Bilde fra www.kit2fit.com

Sekken kan justeres så og si overalt, og det følger også med et praktisk regntrekk som man kan trekke over sekken for å gjøre den enda mer vanntett. Dette trekket følger med i en liten pose, som henger inne i rommet hvor pcen felles inn i sekken. Veldig praktisk, og tar derfor ikke noe ekstra plass.

Hvis du er en hobbyfotograf med en ganske liten optikkpark, eller ikke trenger å ha med deg så altfor mye når du skal ut og ta bilder, er denne sekken helt super. Byggekvaliteten er knallbra, og man blir stadig overrasket over de smarte løsningene sekken byr på. Når man i tillegg kan justere stor sett alt som er på hele sekken, i tillegg til å ta ut innmaten om man trenger mer plass, kan jeg ikke annet enn å anbefale denne sekken om du er på jakt etter en ny fotosekk.

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

Sverre, Tom og Lars med "Sandy Hook" i bakgrunnen

Da jeg for et par uker siden skrev min eksamensoppgave i faget MEVIT3527 – “Norsk film: historie og analyse” laget jeg meg noen tanker om hvilken film som var den viktigste i nyere norsk filmhistorie.

Professoren og kurslederen var Ove Solum, og eksamensoppgaven var følgende: Diskuter hvordan “Orions belte” er blitt analysert i boken “Den norske filmbølgen”. Boken er skrevet av Solum selv, sammen med filmviteren Gunnar Iversen.

Da boken ble lansert tidligere i år skapte den debatt for sin vinkling av Orions belte som den viktigste filmen i den norske filmbølgen, som boka definerer som perioden mellom 1985 og i dag. Filmskaperen Anja Breien var forbannet over boken, og mente at hennes film Hustruer (1975) var skrevet ut av filmhistorien. Hustruer hadde blitt sett av over 200.000 tilskuere da den kom, og filmen hadde også internasjonal suksess.

Anja Breien var ikke blid på Iversen og Solums bok. Bilde fra NRK

Septembermordet 1980: Starten på en ny filmtid.

“Septembermordet” høsten 1980 var pressens slakt av norsk filmproduksjon. Både kritikere og publikum hadde sett seg lei av norske film om sosialrealisme. Norsk film var i sin største nedgangsperiode, og filmkritikerne stilte spørsmål om det i det hele tatt var noe vits å lage noen flere norske filmer. Bunnen var nådd, og nå måtte man tenke i nye baner. Norsk film var på randen til oppløsning.

En spenningsthriller fra Norge!

I 1985 kom “Orions belte”, en film som sto i sterk kontrast til den sosialrealisitiske filmbølgen som preget den norske filmen på 1970-tallet. De norske filmene på 1970-tallet var såkalte idéfilmer, som hadde en politisk budskap i fokus. I disse filmene var handlingen lite viktig, ettersom det var filmens budskap som skulle formidles til publikum. “Orions belte” var en sterk kontrast til dette. Filmen la seg tett opptil den amerikanske filmtradisjonen, den klassisk fortellende filmen. I denne typen film er handlingen i fokus, og filmens forutsigbarhet driver filmen fremover, i kjent stil. Filmen skal ikke overraske publikum nevneverdig, og det gis flere hint om hva som skal skje videre i handlingen slik at publikum ikke skal sitte igjen med løse tråder når filmen er ferdig.

Det var ikke bare filmens form som var nyskapende, også filmens finansiering var spesiell i norsk sammenheng. Høyreregjeringen hadde i 1981 åpnet for muligheten til å finansere film igjennom såkalte komandittselskap, som gjorde det mulig å investere private midler til filmen med liten risiko. Finansieringsformen ga store skattefordeler, slik at tapet ikke skulle bli så stort hvis investeringen gikk dårlig. På denne måten klarte K/S Orion film AS å samle inn 8.5 millioner i privatkapital, og med statlig filmstøtte ble det totale filmbudsjettet 15 millioner kroner, som var dobbelt så mye som en vanlig spillefilm i Norge på den tiden.

Orions belt – en internasjonal satsing fra starten av

I tillegg til filmens finansiering var dens internasjonale satsning noe helt nytt i Norge. Filmen ble spilt inn i to versjoner, en norsk og en engelsk. Den norske versjonen ble regissert av Ola Solum (som for øvrig er Ove Solums fetter)og den engelske versjonen ble regissert av Tristan DeVere Cole. Hovedrollen Tom ble spilt av Helge Jordal, som sammen med Lars  (Sverre Anker Ousdal) og Sverre (Hans Ola Sørlie) driver en forretningsvirksomhet med skuta “Sandy Hook” på Svalbard.  Etter en forsikringssvindel som gjør at de tre må ta en omvei tilbake fra Grønland snubler de over en Sovjetisk peilestasjon på norsk territorium. Dette fører til en skuddveksling hvor Sverre blir skadet, men de tre klarer å komme seg tilbake til “Sandy Hook”. Til slutt blir skuta angrepet av et sovjetisk helikopter, men Tom klarer å skyte det ned.

DaTom er i land for å hente vann til Sverre som er skadet, blir “Sandy Hook” angrepet av enda et helikopter og Tom blir vitne til at de to vennene blir drept og at skuta synker. Etter en lang ferd over Svalbard kommer Tom tilbake til sivilasjonen, men det er ingen som vil tro han historie, men forsvaret viser interesse og han blir flyttet til Oslo. Han skjønner at han har blitt en brikke i et storpolitisk spill, og at Norge er mer interessert i beholde freden med sovjet enn at hans to kameraet skal få sin rettferdighet.

Tom får vite at han er svartelistet sjømann, men at han får mønstre på et skip under falsk navn og forsvinne fra Norge. Dette.er.ikke Tom interessert i, og han klarer å rømme. Han ringer Eva, som er kjæresten hans og ber henne møte han i Oslo neste dag. Etter en intenst katt- og mus jakt mellom den paranoide Tom og myndighetene som jakter han finner til slutt Eva Tom død ombord i en gammel båt. Filmen slutter med bilder fra Svalbard.

Orions belt - poster for den engelske versjonen

En ny filmbølge – i kjølvannet av “Sandy Hook?”

Filmen ble tatt i mot med stor begeistring og ble sett av over 700.000 på kino. Filmen innledet det som i ettertid har blitt kalt “helikopterperioden” i norsk film, og filmer som Leidulv Risans Etter Rubicon (1987) og Tristan DeVere Coles Dykket (1989). Filmene var inspirert av Hollywoodfilmen, og bar preg av gutteaktig action med helikopter og skyting, samt  ”last minute rescues”.

Selv om Orions belte ønsket å fremstå som en motpol til idéfilmen og heller være en handlingsfilm, var den mer en overgangsfilm som fremsto som en slags hybrid av disse to filmformene. Filmen starter som en klassisk handlingsfilm, men når et klimaks hvor filmen skifter stil og blir en idéfilm. Tom blir redusert fra å være en hovedperson som fremstår som en antihelt, og som klarer å skyte ned et helikopter, til å bli en betydningsløs brikke i et spill han ikke lenger kan kontrollere. Filmen blir en ideologisk thriller, og hovedpersonen er ikke lenger i fokus, det er konflikten mellom NATO og Sovjet som blir filmens hovedmål.

Filmen er basert på boken ” Orions belte” av Jon Michelet, og bokens poltiske budskap spiller en sentral rolle i handlingen. Filmen tar seg noen friheter i form av handlingsoppbygging, men hovedhistorien er i grunn den samme. Tom blir i boken drept som et offer for et politisk spill, og hvis dette ikke hadde skjedd i filmen ville det ha svekket dens troverdighet. På den måten blir dette både filmens svakhet og styrke. Filmen løsriver seg fra Hollywoodtradisjonen med “happy ending” og at helten får sin elskede, men på grunn av dette blir filmen en del av tradisjonen den ønsker å ta motstand fra, den politiske idéfilmen.

Orions belte – en film som holder seg like godt i dag?

Når man skal se på filmers betydning i filmhistorien er det ikke bare besøkstall og internasjonal suksess man må måle etter. Det finnes flere ulike faktorer som gjør at filmer blir trukket ut som en slags filmkanon i historien. Orions belte skapte noe nytt da den kom, i form av finansiering, filmtradisjon og budsjett. Filmen var vågal, og turte å sette den kalde krigen i fokus, og man hadde ingen garanti for at filmen skulle bli en suksess.  Personlig synes jeg Orions belte holder seg overraskende godt, dens politiske budskap og engasjerende historie fungerer like godt i dag som den gjorde da den kom. Den banet vei for en ny type filmtradisjon, selv om den selv var mer en overgangsfilm enn en motpol til den poltiske og sosialrealistiske idéfilmen på 1970-tallet. Så er Orions belte den viktigste filmen i nyere norsk filmhistorie? Kan man takke Orions belte for at norsk film er det den er i dag?

Disse spørsmålene er vanskelig å svare på, men at Orions belte har hatt en stor betydning i nyere norsk filmhistorie er det ingen tvil om.

Har du noen kommentarer eller er uenig med meg? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet.

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

Eksamenstiden har også hindret meg i å se noe særlig med filmer i det siste, men ettersom norsk film har vært et eksamensfag vil det nok komme et innlegg om refleksjoner rundt norsk film om ikke så altfor lenge!

Ellers blir det fortsatt mye av det samme som før :)

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

Tivoli Radio Model One

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no

Bilde fra filmen "Kalde Spor"

This post was written by Paal Harald

Jeg er en 22 år gammel kar fra Halden, som for tiden bor i Oslo. Studerer Digitale Medier ved Universitetet i Oslo, og er ferdig med Bachelorgraden min våren 2010. Jeg er opptatt av sosiale medier, film og foto. Jeg jobber for tiden som frilansjournalist for www.akam.no