Fender Telecaster Custom 72′

Hvis meg din gitar, så skal jeg fortelle deg hvem du er. Nå tenker jeg du har ventet lenge på en oppdatering på denne siden. Vel, her kommer iallfall en.

Disclaimer: Dette blir et langt innlegg, så ved mindre du er spesielt interessert i telecastere er nok ikke denne posten noe for deg. 

Helt siden januar har jeg planlagt å få ut noe snacks her på siden min, men tiden og prosjektene jeg har ønsket å realisere har rett og slett ikke strukket til. Det jeg har hatt av kapasitet etter jobb og familie har gått til å produsere innhold på f32, og jeg har rett og slett ikke hatt noe særlig å nerde om som har vært interessant nok til å skrive om her.

Før nå da.

For jeg har endelig kjøpt meg en ny gitar. Sist jeg kjøpte meg en gitar var i 2007, og etter salg av denne i våres har jeg vært fast bestemt på at det måtte bli en ny gitar nå som jeg har rundet 30 år. Det har egentlig vært på planleggingsstadiet et stund, men det er ikke lett å bestemme seg for hvilken modell man vil ha innenfor budsjettet man har satt. Det er nok å velge mellom.

Etter å ha vært innom en rekke modeller fra flere produsenter, falt valget på en Fender Telecaster. Min første gitar var en Telecaster-kopi fra Washburn, med en flat lønnehals og finish i sunburst. Gitaren ble kjøpt for 1500 kroner av en kamerat av far, og det var en stolt 14-åring som endelig hadde fått seg en gitar som bare var min. Gitaren hadde en relativt klassisk Telecaster-lyd, med grei trøkk i stolmikrofonen og en relativt ubrukelig lipstick single coil i halsposisjon. Jeg likte gitaren godt, men fant meg aldri helt til rette med den litt brede halsen og de litt lyse, klare tonene fra mikrofonene.

Min aller første gitar, en Washburn Telecaster Lyon series.

Det ble derfor innkjøp av en ny gitar to år senere, og da falt valget på en Epiphone ES-335 med to humbuckere, som passet meg og min spillestil bedre. Etter dette ble ikke Washburn-modellen brukt noe mer av meg, og den har de siste årene fungerte som test- og mekkegitar for broen min, som har skiftet både mikrofoner, kontrollbrett og fjernet plekterbrettet.

Min bror Peer spiller på min aller første gitar. Her har den blitt modifisert med nye pickuper og plekterbrettet er fjernet. Foto: Peer Mork-Knutsen

Men tidene forandrer seg, og de siste årene har også epiphonen blitt liggende. Jeg er ikke helt komfortabel med den litt store gitarkroppen, og jeg har i økende grad ønsket meg tilbake til en Telecaster-modell.

Men hvilken modell skulle jeg kjøpe? En Telecaster er ikke bare en Telecaster, og med et greit budsjett er kombinasjonene og mulighetene nærmest uendelige. Etter å ha lest meg opp litt og undersøkt en del modeller begynte jeg å lure på om jeg skulle prøve å få tak i en litt uvanlig og spesiell modell, for det er jo ikke like gøy å ha en modell som er lik den alle andre har.

Den første modellen jeg vurderte var en klassisk Fender Special Telecaster. Denne modellen har Special Texas mikrofoner som gjør at den låter litt annerledes enn standardmodellene, og så har den retro strengeholdere i messing. Det som imidlertid er det kuleste med denne modellen (i mine øyne) er at den har den klassiske Fender Telecaster CBS-logoen på hodet.


Fender American Special Telecaster ser relativt lik ut som en vanlig standardmodell, men har blant annet den store Fender CBS logoen som preget gitarene etter oppkjøpet på slutten av 60-tallet og frem til midten av 80-tallet. Foto: Fender.com

Etter at CBS kjøpte Fender av Leo Fender i 1965 gjorde de en rekke små endringer på modellen. Blant de mest synlige var endringen av logoen som nå ble markant større enn hva den hadde vært tidligere. Bakgrunnen for dette valget var visstnok at det skulle være lettere å lese hva gitaren het når man så den på TV, som igjen skulle bidra til økt salg. Selv om CBS-perioden regnes av mange som starten på en dårlig periode i Fender-historien, er det flere av endringene som jeg synes er ganske kule, og som jeg ville ha på min modell. I tillegg til endringene i logo valgte også Fender å endre festene på halsen og gitarkroppen.

Min fars Telecaster 1997 Mexico-modell har 4 skrubolter som holder halsen fast, slik de originale Telecaster-modellene var konstruert.

Tidligere modeller hadde hatt fire skrubolter på en rekangulær plate, mens de nye modellene hadde en trekantformet plate med tre skruer (en skrue mindre = lavere produksjonskostnader).

De nye bakplatene hadde bare 3 skruer for å holde hals og kropp sammen.

De hadde også en halsjusteringsstang som nå gjorde at man kunne justere spennet på halsen uten måtte ta sistnevnte av.  På eldre modeller satt denne justeringsstangen slik at man måtte ta av halsen for å få gjort justeringer, noe som var relativt tungvint med tanke på at alt av strenger måtte av, og at man ikke nødvendigvis kom frem til rett vinkel før man fikk strengene på igjen.


Moderne Telecastere har et lite hull på toppen av halsen som gjør at man kan endre spennet og vinkelen på halsen uten å ta den av. Man setter rett og slett et torx-skrujern ned i hullet og justerer til man får ønsket effekt, uten må måtte løsne eller ta av strengene. Til venstre er halsen på Telecasteren til broren min, en Fender Custom Telecaster 1962 Custom shop gitar. Gitaren til høyre er min fars Telecaster hotrod fra 1997. Foto: Peer Mork-Knutsen 

Denne «micro tilt» justeringsmuligheten regnes som noe av det siste Leo Fender oppfant før han sluttet i selskapet, og selv om man i dag har gått tilbake til 4 bolter i halsen og justering med hull i halsen synes jeg det ser litt kult ut med «bullet truss rod» og disse retrodetaljene på gitaren.

Planen var derfor å kjøpe meg en Fender American Special Telecaster. Mest på grunn av detaljene, men også fordi jeg var på jakt etter en Telecaster som ikke låter helt som en standardmodell. Special Texas single coil mikrofonene på denne modellene har et litt høyere output og en varmere tone, som appellerer til meg.  Men igjen, det ble fortsatt et hakk for vanlig Telecaster for min smak. For å gjøre det litt mer interessant og spesielt, bestemte jeg meg for å se om jeg kunne få tak i en slik modell med en Bigsby-tromolo stikk påmontert. En av mine store gitarhelter Carl Wilson fra the Beach Boys brukte en blonde Telecaster med Bigsby i 1967, som man kan se i klippet under:
Problemer er at slike modeller ikke akkurat vokser på trær, og de dukker ikke opp på Finn så altfor ofte. Man kan alltids kjøpe riktig modell ny og få noen til å sette på en Bigsby med Fender-logo, men sånt er kostbart. Selve gitaren koster nesten 12 000 kroner ny, og det er før Bigsbyen og jobben for å bytte broen og få gitaren riktig justert. Det blir fort litt vel mye penger for få tak i en gitar man synes er kul.

Ettersom det ikke dukket opp noen aktuelle gitarer på Finn frem mot sommeren begynte jeg å slå fra meg å kjøpe meg akkurat Telecaster-modellen. Jeg hadde begynt å bli interessert i en spesiell modell som hadde snublet over på YouTube og gjenoppdaget på ny. I 1972 laget Fender tre nye Telecaster-modeller som skulle ta opp kampen mot Gibson, som på dette tidspunktet var svært populære med sine humbucker-modeller. Løsningen for Fender ble å gjenoppfinne Telecasteren gjennom tre svært modifiserte modeller: Fender Telecaster Deluxe, Fender Telecaster Thinline og Fender Telecaster Custom. De tro modellene var egentlig svært ulike i design, men samtlige var utstyrt med en ny type mikrofon som var utviklet av Seth Lover. Han var kjent som humbuckerens «far», og fikk mye av æren for Gibsons popularitet på slutten av 60- og 70-tallet. Lover utviklet den velkjent P.A.F humbuckeren i 1955 (Patent Applied For) som hindret støy og susing i mikrofonene. I 1967 ble han ansatt i Fender, og laget en ny type Humbucker, som fikk navnet «Seth Lover Wide Range Humbucker». Denne modellen var litt større enn Gibsons type i ytre mål, og var konstruksjonsmessig mer lik en tradisjonell single coil mikrofon enn Humbucker-mikrofonen.


Seth Lovers originale Humbucker-design for Gibson til høyre, og hans nyere Wide Range Humbucker fra 1967 til venstre. Sistnevnte er litt større, og har magnetpoler på begge sider av mikrofonen. I tillegg var det gravert inn en Fender-logo i senter av mikrofonen. 

De nye Telecaster-modellene ble ingen stor suksess for Fender. Det kan ha sammenheng med at CBS langt på vei hadde ødelagt Fenders gode rykte som gitarprodusent, med modeller som ikke var i nærheten av å ha den kvaliteten som pre CBS-modeller hadde. En annen grunn kan ha vært at ønsket man seg lyden fra en Les Paul, så kjøpte man seg en Les Paul, og ikke en Fender. For min egen del er det poengløst å kjøpe en Telecaster som ikke låter som en Telecaster, det er årsaken til at man ønsker seg denne gitaren i utgangspunktet. Derfor har jeg aldri sett på de nye Telecaster-modellene som så attraktive. De kunne på en måte ikke gi meg noe jeg ikke hadde fra før.

Men etter å ha sett Georg Wadenius spille på en Fender Telecaster Custom under en konsert med Blood, Sweat and Tears i Kurpark i 1974, har jeg blitt stadig mer interessert i gitaren. Modellen har vokst på meg, fordi den egentlig har det meste av det jeg ser etter i en gitar. Jeg har alltid foretrukket halsmikrofonen i min ES-335, fordi den er varmere og litt rundere i tonen enn stolmikrofonen. Ettersom jeg aldri spiller noe sologitar har jeg ikke behovet for å bryte gjennom i lydmiksen, og derfor bruker jeg halsmikrofonen 90 prosent av tiden. En Telecaster med Humbucker i denne posisjonen ville passe meg ypperlig, og det har 72 custom modellen.

I tillegg til designelementene på denne gitaren som jeg synes er kule, har den også enkelte andre egenskaper som jeg synes er viktige å ha. Den ligner mer på en Les Paul i oppsettet sitt, og er utstyrt med egen volume og tonekontroll for hver mikrofon. Dette er en stor fordel sammenlignet med en vanlig Telecaster, fordi man kan stille de to mikrofonene med to forskjellige nivåer på både volume og tone.

Fender Telecaster Custom har to volumbrytere, og to tonebrytere. Det er en svært stor fordel sammen lignet med standardmodellene. 

Det gir gitaristen mulighet til å kjøre et lavere output på den ene mikrofonen, for så å bytte ved eksempelvis en solo, og ha høyere output på den andre. Den største fordelen, i mine øyne, er imidlertid mulighet til å blande de to mikrofonene og så velge hvor mye du vil ha inn av hver mikrofon. Da får man en unik lyd som ikke er oppnåelig på en tradisjonell Telecaster, selv med en Humbucker i halsposisjon, fordi lyd og tone alltid vil stille likt.


I klippet over ser man Georg Wadenius spille på sin valnøttfargede Fender Telecaster Custom 1974 modell.

Jeg bestemte meg derfor for at dette var en gitar jeg kunne tenke meg å kjøpe. Problemet er at heller ikke denne modellen vokser på trær. Har du flaks snubler du over en original på Finn, men de koster gjerne fra 15 000 og oppover. Det kan de være verdt, men det var litt i overkant for budsjettet mitt og da skal det virkelig være den fargekombinasjonen du har lyst på. Det dukker også opp enkelte nyere Custom-gitarer på Finn, men også her skal man treffe på pris og ønsket farge. Det har også noen fordeler å kjøpe brukt med tanke garanti og at det ikke har blitt gjort noen modifikasjoner på gitaren som helst burde ha vært unngått. Og når alt kommer ti alt var dette modeller som ikke var kjent for å holde høyt kvalitet i utgangspunktet, og da bør man kan ha en som kan sjekke gitaren skikkelig bør man svir av X antall tusen på en gitar man ikke vet om vil være verdt pengene eller ikke.

Etter litt research fant jeg imidlertid ut at det var noen få eksemplarer av gitaren jeg ønsket meg tilgjengelig for salg i Norge. Telecaster Custom lages ikke lenger, og man er derfor avhengig av at gitardistributører eller andre faktisk har noen igjen på lager. Og det er ikke akkurat så mange av dem.

Jeg hadde imidlertid flaks og fant akkurat den utgaven jeg ønsket meg på Backstage Musikk i Sandvika. De hadde ett eksemplar av en Fender SFR Telecaster Custom med lønnehals og med Valnøttfarge. Denne fargen ble laget i svært få eksemplarer, og den er derfor relativt vanskelig å få tak i. Modellen jeg kjøpe ble laget i 2013, og har dermed hengt i butikken i flere år før jeg kjøpte den for et par uker siden. For meg er den nok den ultimate Telecasteren, med det beste fra to verdener.