Sverre, Tom og Lars med "Sandy Hook" i bakgrunnen
Da jeg for et par uker siden skrev min eksamensoppgave i faget MEVIT3527 – “Norsk film: historie og analyse” laget jeg meg noen tanker om hvilken film som var den viktigste i nyere norsk filmhistorie.
Professoren og kurslederen var Ove Solum, og eksamensoppgaven var følgende: Diskuter hvordan “Orions belte” er blitt analysert i boken “Den norske filmbølgen”. Boken er skrevet av Solum selv, sammen med filmviteren Gunnar Iversen.
Da boken ble lansert tidligere i år skapte den debatt for sin vinkling av Orions belte som den viktigste filmen i den norske filmbølgen, som boka definerer som perioden mellom 1985 og i dag. Filmskaperen Anja Breien var forbannet over boken, og mente at hennes film Hustruer (1975) var skrevet ut av filmhistorien. Hustruer hadde blitt sett av over 200.000 tilskuere da den kom, og filmen hadde også internasjonal suksess.
Anja Breien var ikke blid på Iversen og Solums bok. Bilde fra NRK
Septembermordet 1980: Starten på en ny filmtid.
“Septembermordet” høsten 1980 var pressens slakt av norsk filmproduksjon. Både kritikere og publikum hadde sett seg lei av norske film om sosialrealisme. Norsk film var i sin største nedgangsperiode, og filmkritikerne stilte spørsmål om det i det hele tatt var noe vits å lage noen flere norske filmer. Bunnen var nådd, og nå måtte man tenke i nye baner. Norsk film var på randen til oppløsning.
En spenningsthriller fra Norge!
I 1985 kom “Orions belte”, en film som sto i sterk kontrast til den sosialrealisitiske filmbølgen som preget den norske filmen på 1970-tallet. De norske filmene på 1970-tallet var såkalte idéfilmer, som hadde en politisk budskap i fokus. I disse filmene var handlingen lite viktig, ettersom det var filmens budskap som skulle formidles til publikum. “Orions belte” var en sterk kontrast til dette. Filmen la seg tett opptil den amerikanske filmtradisjonen, den klassisk fortellende filmen. I denne typen film er handlingen i fokus, og filmens forutsigbarhet driver filmen fremover, i kjent stil. Filmen skal ikke overraske publikum nevneverdig, og det gis flere hint om hva som skal skje videre i handlingen slik at publikum ikke skal sitte igjen med løse tråder når filmen er ferdig.
Det var ikke bare filmens form som var nyskapende, også filmens finansiering var spesiell i norsk sammenheng. Høyreregjeringen hadde i 1981 åpnet for muligheten til å finansere film igjennom såkalte komandittselskap, som gjorde det mulig å investere private midler til filmen med liten risiko. Finansieringsformen ga store skattefordeler, slik at tapet ikke skulle bli så stort hvis investeringen gikk dårlig. På denne måten klarte K/S Orion film AS å samle inn 8.5 millioner i privatkapital, og med statlig filmstøtte ble det totale filmbudsjettet 15 millioner kroner, som var dobbelt så mye som en vanlig spillefilm i Norge på den tiden.
Orions belt – en internasjonal satsing fra starten av
I tillegg til filmens finansiering var dens internasjonale satsning noe helt nytt i Norge. Filmen ble spilt inn i to versjoner, en norsk og en engelsk. Den norske versjonen ble regissert av Ola Solum (som for øvrig er Ove Solums fetter)og den engelske versjonen ble regissert av Tristan DeVere Cole. Hovedrollen Tom ble spilt av Helge Jordal, som sammen med Lars (Sverre Anker Ousdal) og Sverre (Hans Ola Sørlie) driver en forretningsvirksomhet med skuta “Sandy Hook” på Svalbard. Etter en forsikringssvindel som gjør at de tre må ta en omvei tilbake fra Grønland snubler de over en Sovjetisk peilestasjon på norsk territorium. Dette fører til en skuddveksling hvor Sverre blir skadet, men de tre klarer å komme seg tilbake til “Sandy Hook”. Til slutt blir skuta angrepet av et sovjetisk helikopter, men Tom klarer å skyte det ned.
DaTom er i land for å hente vann til Sverre som er skadet, blir “Sandy Hook” angrepet av enda et helikopter og Tom blir vitne til at de to vennene blir drept og at skuta synker. Etter en lang ferd over Svalbard kommer Tom tilbake til sivilasjonen, men det er ingen som vil tro han historie, men forsvaret viser interesse og han blir flyttet til Oslo. Han skjønner at han har blitt en brikke i et storpolitisk spill, og at Norge er mer interessert i beholde freden med sovjet enn at hans to kameraet skal få sin rettferdighet.
Tom får vite at han er svartelistet sjømann, men at han får mønstre på et skip under falsk navn og forsvinne fra Norge. Dette.er.ikke Tom interessert i, og han klarer å rømme. Han ringer Eva, som er kjæresten hans og ber henne møte han i Oslo neste dag. Etter en intenst katt- og mus jakt mellom den paranoide Tom og myndighetene som jakter han finner til slutt Eva Tom død ombord i en gammel båt. Filmen slutter med bilder fra Svalbard.
Orions belt - poster for den engelske versjonen
En ny filmbølge – i kjølvannet av “Sandy Hook?”
Filmen ble tatt i mot med stor begeistring og ble sett av over 700.000 på kino. Filmen innledet det som i ettertid har blitt kalt “helikopterperioden” i norsk film, og filmer som Leidulv Risans Etter Rubicon (1987) og Tristan DeVere Coles Dykket (1989). Filmene var inspirert av Hollywoodfilmen, og bar preg av gutteaktig action med helikopter og skyting, samt ”last minute rescues”.
Selv om Orions belte ønsket å fremstå som en motpol til idéfilmen og heller være en handlingsfilm, var den mer en overgangsfilm som fremsto som en slags hybrid av disse to filmformene. Filmen starter som en klassisk handlingsfilm, men når et klimaks hvor filmen skifter stil og blir en idéfilm. Tom blir redusert fra å være en hovedperson som fremstår som en antihelt, og som klarer å skyte ned et helikopter, til å bli en betydningsløs brikke i et spill han ikke lenger kan kontrollere. Filmen blir en ideologisk thriller, og hovedpersonen er ikke lenger i fokus, det er konflikten mellom NATO og Sovjet som blir filmens hovedmål.
Filmen er basert på boken ” Orions belte” av Jon Michelet, og bokens poltiske budskap spiller en sentral rolle i handlingen. Filmen tar seg noen friheter i form av handlingsoppbygging, men hovedhistorien er i grunn den samme. Tom blir i boken drept som et offer for et politisk spill, og hvis dette ikke hadde skjedd i filmen ville det ha svekket dens troverdighet. På den måten blir dette både filmens svakhet og styrke. Filmen løsriver seg fra Hollywoodtradisjonen med “happy ending” og at helten får sin elskede, men på grunn av dette blir filmen en del av tradisjonen den ønsker å ta motstand fra, den politiske idéfilmen.
Orions belte – en film som holder seg like godt i dag?
Når man skal se på filmers betydning i filmhistorien er det ikke bare besøkstall og internasjonal suksess man må måle etter. Det finnes flere ulike faktorer som gjør at filmer blir trukket ut som en slags filmkanon i historien. Orions belte skapte noe nytt da den kom, i form av finansiering, filmtradisjon og budsjett. Filmen var vågal, og turte å sette den kalde krigen i fokus, og man hadde ingen garanti for at filmen skulle bli en suksess. Personlig synes jeg Orions belte holder seg overraskende godt, dens politiske budskap og engasjerende historie fungerer like godt i dag som den gjorde da den kom. Den banet vei for en ny type filmtradisjon, selv om den selv var mer en overgangsfilm enn en motpol til den poltiske og sosialrealistiske idéfilmen på 1970-tallet. Så er Orions belte den viktigste filmen i nyere norsk filmhistorie? Kan man takke Orions belte for at norsk film er det den er i dag?
Disse spørsmålene er vanskelig å svare på, men at Orions belte har hatt en stor betydning i nyere norsk filmhistorie er det ingen tvil om.
Har du noen kommentarer eller er uenig med meg? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet.
