Fenomenet Arne Skouen

I norsk filmhistorie er det spesielt én regissør som har betydd spesielt mye. Arne Skouen debuterte som filmskaper i 1949 med filmen Gategutter, en film om hvordan det var å vokse opp på Oslos østkant på 1920-tallet. Filmen er basert på hans egen bok med samme navn.

Filmens vinkling, handling og spesielle stil gjør at den ofte blir sammenlignet med Vittorio de Sicas Sykkeltyvene fra 1948 som regnes som hovedverket i den italienske neorealismen som dominerte italiensk film etter andre verdenskrig.

De aller fleste norske regissører kan plasseres innenfor en sjanger eller en filmtype, men dette gjelder ikke Arne Skouen. I løpet av de 17 filmene han laget skildres alt fra gutter som sloss mot streik og arbeidsledighet, til krigsskildringer i filmen Ni Liv (1957) og Kalde spor (1962).

Disse filmene regnes som Skouens beste, men de er veldig forskjellige, noe som sier litt om Skouens filmer. Det kan rett og slett være litt vanskelig å få tak på, selv de fire filmene som skildrer okkupasjonstiden.

Ni Liv er filmen om krigshelten Jan Baalsrud og hans flukt fra tyskerne, og fremstår som en klassisk fortellende hollywoodfilm selv om den er basert på en sann historie. I den nevnte filmen Kalde Spor er skildringen helt annerledes. Filmen handler om en motstandshelt som noen år etter krigen legger ut på ski opp i fjellet i dårlig vær. Han kommer etterhvert til en hytte hvor han søker ly for stormen. Det er i denne hytta historien virkelig kommer frem, hvor hovedpersonen spilt av Toralv Maurstad møter sine spøkelser og demoner fra krigen, sviket han har gjort og hans egen samvittighet.

Bilde fra filmen "Kalde spor"

Bilde fra filmen "Kalde spor" (Bildet hentet fra rushprint.no)

Filmen skildrer svik og skyld, og viser nok en gang allsidigheten i Arne Skouens filmer. Filmen regnes også blant Skouens aller beste, og er kjent for å vise en annen side av okkupasjonstiden og hva krigsopplevelser kan gjøre med et menneske. Jeg kommer tilbake med en dypere analyse av denne filmen senere.

Skouens siste film var «An-Magritt» som kom i 1969 med Liv Ullmann i hovedrollen. Filmen er basert på Johan Falkebergets roman med samme navn og romanen «Plogjernet» som skildrer tøffe kår i en mannsdominert bergstad på 1600-tallet. Filmen fikk gode kritikker når den kom, og Skouen fortalte at han sluttet med filmlaging fordi han følte han hadde formidlet det han ønsket gjennom filmen som medium.

Skouens filmer vil for alltid bestå som noe av det aller beste som er laget innen norsk film på 1900-tallet. I de 20 årene han laget film produserte han nesten en film i året og flere av dem regnes som noen av Norges aller beste filmer. Hans filmer viser en allsidighet som mangler sidestykke i norsk filmhistorie, da de aller fleste andre regissører holdt seg til en stil og en sjanger. Jeg kan på det aller sterkeste anbefale disse filmene og har du lyst til å se noen av dem finnes de tilgjengelige filmarkivets hjemmeside. Det koster ca 40 kr for å se en film.

Enig eller uenig i min beskrivelse? legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet.

Kilder: Rushprint.no (Bildet er hentet fra denne siden)