I dag hadde jeg forelesning om barn og unges mediabruk. Desverre var pensum basert på forskning fra 1996-1997, noe som gjør den ganske utdatert. Dette fikk meg til å tenke tilbake på min egen ungdomstid som mediabruker.
Selv om vi fikk pc hjemme ganske tidlig, ble den lite brukt av mine søsken og meg. Det var først da jeg sto som konfirmant våren 2002 at pcen fikk min oppmerksomhet. Da var hjemme-pcen ganske utdatert, og jeg bestemte meg for å bruke pengene jeg fikk til konfirmasjonen til å kjøpe meg min egen pc. Valget falt etterhvert på en Fujitsu Siemens stasjonær pc, med følgende spesifikasjoner:
- Prosessor: Intel Celeron 1.3 MegaHertz
- Harddisk: 40 GB
- RAM: 256 MB
- DVD-spiller
- 17″ skjerm
Herligheten kostet 10 000 kr, og var allerede da jeg kjøpte den på vei ut av markedet (en måned senere kjøpte broren min en pc med doble spesifikasjoner til samme prisen), men jeg hadde ikke nok peiling på det tidspunktet til å vurdere hva som var en god pc og hvordan man fikk mest mulig for pengene sine.
Etter PC-kjøp måtte man selvfølgelig ha internett (den gamle pcen hjemme var ikke tilkoblet) så etter litt overtalelse fikk vi bredbånd i hjemme. Ettersom den nye pcen sto på gutterommet i andre etasje måtte vi borre hull i veggen i stua og på rommet mitt for å trekke en TCP/IP kabel utenpå huset og opp til meg.
Som følge av ny pc endret min mediehverdag seg betraktelig. De to første programmene jeg installerte etter at pcen var koblet opp og internett var i gang var MSN og en IRC-klient, slik at jeg kunne chatte med venner og kjente. Jeg benyttet IRC-klienten hyppigst, ettersom det var her man kunne chatte med fremmede mennesker man ikke kjente. Chattingen foregikk på åpne kanaler, slik at hvem som helst kunne gå inn på en vilkårlig kanal og chatte med akkurat de man ville, enten privat eller i en slags offentlig debatt.
Det ble mange timer foran pcen hver eneste dag, enten i form av dataspill eller chatting. I en periode ble det nesten litt i overkant mye, da det eneste jeg gjorde fra jeg kom hjem fra skolen til jeg gikk å la meg var å sitte foran pcen. Jeg fikk mange venner gjennom chattingen, og mange av dem begynte jeg å treffe i den virkelig verden også, ikke bare i «cyberspace». Ettersom mine to eldre søsken er omtrent like gamle som meg måtte jeg lære meg ting på egenhånd, eller få hjelp av de vennene jeg ble kjent med som kunne mye mer om data enn meg. Det ble mye prøving og feiling, men det gav meg en datainnsikt og forståelse som har hjulpet meg mye frem til i dag.
Som mellomste barn i en søskenflokk på fem har jeg to yngre søsken som representerer en annen medieoppvekst enn jeg selv gjør. Lillebror er 7 år yngre enn meg, og lillesøster 10. Jeg, i motsetning til de to minste, er gammel nok til å huske at mobilen kom. Foreldrene mine fikk mobil da jeg var 7-8 år og siden dette var en så stor sensasjon så husker jeg dette godt. Jeg husker også da vi fikk pc hjemme, og det var også ganske stort. Jeg husker at mobilen fikk fargeskjerm, spill og MMS.
I dag er ting annerledes. I dag handler mye av mediehverdagen om sosiale medier, som tar mer og mer over ungdommens hverdag. 14 år gamle jenter skriver blogger om klær og sminke, og har 70 tusen faste lesere daglig. Reklamene for mobiltelefoner forteller deg hvor mange sosiale medieapplikasjoner mobilen har, slik at du konstant kan være pålogget facebook, twitter og andre sosiale nettverk. Lillebror var konfirmant i fjor, og kjøpte seg også ny pc. Forskjellen er bare at han hadde en fra før, som han kjøpte da han var 13. Han trengte en bærbar slik at han kunne være tilknyttet internett og venner når han skulle på hytta til sommeren.
Lillesøster fylte 13 år i februar. Det var viktig å endelig bli tenåring, slik at ungdomstiden virkelig kunne starte, at man ikke lenger var barn. Men enda viktigere var det at hun endelig var gammel nok til å lage seg facebookprofil.
I en alder av 22 år føler jeg meg gammel, nesten litt utdatert. Jeg er ivrig bruker av sosiale medier og studerer også dette feltet på skolen, men jeg merker at det stadig kommer noe nytt jeg helst skulle ha fulgt med på og fått med meg. Det krever mye tid og være oppdatert på nye medieplattformer og sosiale nettverk.
Men jeg kan ikke klage. Jeg er fortsatt familiens digitale brukerstøtte, der har ikke mine yngre søsken tatt meg igjen helt ennå.
